- Information
- AI-Chat
Retorisk analyse av Erna Solbergs tale
Norsk
Videregående - Norge
Relaterte Studylists
NORSK PÅBYGGForhåndsvis tekst
Marzia Moradian Hamar Katedralskole 3STB 03.
Retorisk analyse av Erna Solbergs nyttårstale
Det er en tradisjon at statsministeren holder en tale til folket 1. nyttårsdag. For mange nordmenn er denne talen et viktig moment i nyttårsfeiringen og kringkastes på både TV og radio. 1. januar 2018 var det statsminister og høyreleder Erna Solberg sin tur til å tale til folket. I talen snakket hun gjennomgående om befolkningsvekst og oppvekstsvilkår, samtidig som hun også berører en rekke andre temaer som arbeidsliv, innvandring og klima. Talen vakte oppsikt i media, og mange reagerte sterkt på statsministerens ord. Spørsmålet blir derfor ikke bare hvilke retoriske appellformer statsministeren benytter seg av, men også hvorfor?
En god tale handler om å finne de rette ordene til den gitte anledningen en står ovenfor. I retorikken brukes vi her begrepet kairos, altså situasjonen budskapet kommer frem på. Dette er en årlig nyttårstale fra statsministeren og det er derfor klare forventninger til hva den bør inneholde og hvordan den skal utformes. Talen er nærmest seremoniell og skal handle om rikets tilstand, i tillegg til statsministerens tanker rundt det kommende året. I år ble talen holdt i statsministerens bolig, hvor en kan se et hjem som er preget av jule-og nyttårsfeiringen med et dekorert juletre i bakgrunn. Foran treet står en pyntet Erna Solberg, klar til å formidle sitt budskap til befolkningen.
Når det gjelder aptum og hvilke virkemidler taleren bruker for å nå ut til målgruppen legger jeg spesielt merke til språkbruken. Talen er gjennomgående enkel å forstå fordi hun bruker et nokså folkelig språk. Mye av årsaken til dette kan være at talen er ment for hele befolkningen, noe som er en stor og variert målgruppe. Dermed vil det å benytte seg av et enkelt språk gjøre at talen når ut til flest mulig, uansett sosial rang og alder.
Formålet med denne nyttårstalen fra Erna Solberg kan være mange og utvetydige. På den ene siden er hun som statsminister nødt til å gjennomføre en tale til folket og ønske alle et godt nyttår. Likevel kan dette fremstå som problematisk da en kan argumentere for at partipolitikken skinner gjennom og det muligens foreligger en skjult agenda. For å forstå noe av formålet med talen kan det derfor være avgjørende å vite hva slags situasjon taleren snakker ut fra. For eksempel var partiet Høyre på tidspunktet talen ble holdt avhengig av blant annet KrF for å gå inn i en flertallsregjering. Dermed kan det faktum at hun gjennomgående la ekstremt stor vekt på barn og en god oppvekst tolkes som et forsøk på å overbevise KrF om et regjeringssamarbeid. Det blir dermed svært vanskelig å si om hun her opptrer som statsminister, en representant for hele befolkningen eller som regjeringssjef og leder for partiet Høyre.
Den mest gjennomgående appellformen Erna Solberg benytter seg av i denne talen er patos.
Marzia Moradian Hamar Katedralskole 3STB 03.
Hun starter det hele med å beskrive følelsen av å holde et nyfødt barn, se det ta sine første skritt og si sine første ord. Videre beskriver hun hvordan barna blir store og tar del i samfunnslivet. Enten en har barn eller ikke er barn nærmest kjernen i det mest menneskelige vi har og vekker gjerne sterke følelser hos de fleste mennesker.
Et annet moment som spiller på lytterens følelser er den inkluderende pronomenbruken. Hun bruker ofte «vi», eksempelvis i «en god barndom varer livet ut, sier vi» og «vi må sikre alle barn de samme mulighetene». Her prøver hun trolig å samle det norske folk og skape en fellesskapsfølelse hos lytteren. Utover i talen sier hun likevel «Vi i regjeringen» og «Regjeringen jobber med en ny plan om [...]». Her kan det argumenteres for at hun skaper en avstand til lytter, da de ikke lenger er med i dette «vi». Det kan i tillegg stilles spørsmål rundt hvem «vi» er. Er det regjeringen, eller hele folket? Og dersom det er hele folket, er det greit å gi oss holdninger hun beskriver som våre?
Erna bruker også eksempler fra virkeligheten med blant annet Christopher Davidsen som vant sølv i verdensmesterskapet for kokker. Hun forteller at hans mor var narkoman, og at han som seksåring måtte skifte bleier på sin egen lillesøster. Dette er en historie om et såkalt «løvetannbarn». Det vil si at han til tross for en tøff barndom med harde oppvekstsvilkår klart seg bra i livet. En slik historie om en gutt som ved fødsel ble gitt urettferdige kort i livet snakker til vårt moralske kompass og vekker følelser hos de aller fleste.
Etos spiller på troverdighet og kan være knyttet til egenskapene taleren tar med seg inn i situasjonen. I denne talen kan det argumenteres for at Erna Solberg allerede har etablert etos fordi hun opptrer i rollen som statsminister. Denne rollen som regjeringssjef er svært viktig og en hun har stor påvirkningskraft når det gjelder å ta beslutninger og forme landet vårt. I tillegg representerer hun på mange måter Norge utad. Det er dermed allerede en forventing til henne før hun begynner å tale. I tillegg kan måten en opptrer på være med på styrke troverdigheten under en tale. Når statsministeren taler er hun svært rolig og nøytral, i tillegg til å prate langsomt og tydelig. Dette kan gjøre at seeren eller lytteren tenker at personen vet hva han eller hun prater om, noe som underbygger troverdigheten. Erna prater også svært mye om barn og oppvekst som en rød tråd i talen. En kan dermed hevde at rollen som mor i seg selv etablerer etos. Altså har hun født og oppdratt barn selv og en kan anta at hun vet mye om det å være en forelder. I tillegg kan eksemplene hun trekker fram i talen styrke troverdigheten, da hun faktisk har noe konkret å vise til og ikke bare prater på et generelt plan.
Logosapell tar utgangspunkt i fornuft og saklig argumentasjon for å overbevise publikummet. Altså appellerer avsenderen til lytterens fornuft og intellekt for å overbevise. Erna bruker i denne talen noe statistikk og fakta som underbygger påstandene hun kommer med. For eksempel viser hun til statistikk når hun forklarer at «på 50-tallet mistet vi syv ganger så mange barn som i dag» og at «anmeldelser
