- Information
- AI-Chat
Et dukkehjem akt 3
Norsk
Videregående - Norge
Forhåndsvis tekst
Et dukkehjem – mot slutten av 3 Akt
Dette er i slutten av skuespillet. Sakfører Krogstad har tidligere truet med å avsløre at Nora har lånt penger med falsk underskrift, men trekker denne trusselen rett før vi kommer inn i handlingen her. Når Helmer trodde at dette skulle komme frem, så var han klar på at Nora ikke skulle ha noe med oppdragelsen av barn å gjøre. Han forslår også at de skal bo sammen som “bror og søster”- altså kun holde fasaden av ekteskapet.
HELMER. Og våndet deg, og ikke øynet annen utvei enn -. Nei; vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi kan kun juble og gjenta: det er over; det er over! Hva er det dog for noe - dette stivnede uttrykk? Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo, at hva du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg.
NORA. Det er sant.
HELMER. Du har elsket meg som en hustru bør elske sin mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme om. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei; støtt du deg bare til meg; jeg skal råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke nettopp denne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de hårde ord jeg sa i den første forferdelse, da jeg syntes alt måtte styrte sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg til jeg har tilgitt deg.
NORA. Jeg takker deg for din tilgivelse. (hun går ut gjennem døren til høyre.)
HELMER. Nei, bli -. (ser inn.) Hva vil du der i alkoven?
NORA (innenfor). Kaste maskeradedrakten.
HELMER (ved den åpne dør). Ja, gjør det; se å komme til ro og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går omkring i nærheten av døren.) Å, hvor vårt hjem er lunt og smukt, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget due, jeg har fått reddet uskadd ut av høkens
klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt efter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg; snart vil all ting være liksom før; jeg skal ikke lenge behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv usvikelig føle at jeg har gjort det. Hvor kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å ville forstøte deg, eller blott bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med seg selv at han har tilgitt sin hustru, - at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på ny; hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn tillike. Således skal du være for meg her efter dags, du lille rådville, hjelpeløse vesen. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare åpenhjertig imot meg, så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. - Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?
NORA (i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nu har jeg kledd meg om.
HELMER. Men hvorfor, nu, så sent -?
NORA. I natt sover jeg ikke.
HELMER. Men, kjære Nora -
NORA (ser på sitt ur). Klokken er ennu ikke så mange. Sett deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen. (hun setter seg ved den ene side av bordet.)
HELMER. Nora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykk -
NORA. Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med deg om.
HELMER (setter seg ved bordet like overfor henne). Du engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.
NORA. Nei, det er det just. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i aften. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør, Torvald.
HELMER. Hvorledes mener du det?
NORA (uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig -; jeg tror det var begge dele; snart det ene og snart det annet. Når jeg nu ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske - bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd imot meg. I er skyld i at der ikke er blitt noe av meg.
HELMER. Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?
NORA. Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.
HELMER. Ikke - ikke lykkelig!
NORA. Nei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill imot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.
HELMER. Det er noe sant i hva du sier, - så overdrevent og overspent det enn er. Men herefter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nu kommer oppdragelsens.
NORA. Hvis oppdragelse? Min eller børnenes?
HELMER. Både din og børnenes, min elskede Nora.
NORA. Akk, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en rett hustru for deg.
HELMER. Og det sier du?
NORA. Og jeg, - hvorledes er jeg forberedt til å oppdra børnene?
HELMER. Nora!
NORA. Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgave torde du ikke betro meg.
HELMER. I oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?
NORA. Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke den oppgave. Der er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg.
